-Jeg vil ikke at det skal fortsette å gjøre oss vondt. -Men, hvorfor sa du aldri noe om det? spør moren min.

Ordene hennes fikk meg til å huske alle de gangene jeg satt med blikket festet stivt på det ødelagte bordet midt i stuen, mens den berusede og dopede faren min tvang meg til å bli sittende ved siden av ham. Jeg måtte holde ut den stinkende alkoholånden hans mens han fortalte meg historiene sine om USA, eller sang rockesanger for full hals med stereoanlegget på fullt volum. Etterpå måtte jeg være vitne til hvordan han slo moren min da hun sa at hun ikke lenger orket hans evige drukkenskap. Bare fordi hun, i likhet med meg, bare hadde lyst til å gå å sove.

Hvordan skulle jeg fortelle henne at fetteren min misbrukte meg da jeg gikk opp i andre etasje for å leke? Hvordan skulle jeg fortelle henne at da vi dro til gården til en annen kjær fetter så snek han seg inn på rommet der jeg sov på morgenkvisten for å ta på meg?  At han benyttet seg av anledningen da faren min nærmest var blindet av alkohol og dop? Hvordan skulle jeg det når hver gang moren min prøvde å få faren min til å slutte å drikke, så rev han henne i håret og sa at hun skulle la ham være i fred?

Nå bor vi ikke lenger hos faren min. Moren min var modig nok til å si «nå er det nok» og forlot huset med istykkerslått munn og full av blåmerker. Hun tok bare med seg det hun hadde på seg, men hun la slagene, fornærmelsene og ydmykelsen bak seg.

Nå forstår jeg alt og jeg tror det eneste som gjenstår er å være takknemlig for at vi ikke lenger har det sånn. Det som traff meg siden var ideen om å hjelpe andre kvinner slik at de ikke skulle oppleve det samme vonde kapittelet som meg. Jeg lovte meg selv at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for at slike hendelser aldri skulle skje igjen.

Bilde: Andres Virviescas/ Shutterstock.com