Årets kampanje

For andre kunne mitt tidligere ekteskap se ut som et lykkelig forhold. Sannheten var at jeg levde med en mann som påførte meg fysisk og psykisk vold over mange, mange år. Problemet er at selv om jeg har brutt forholdet, har han kontroll over meg, og jeg lever i konstant frykt.

Når vi var sammen kunne han kontrollere meg ved å spore telefonen min, appene i bilen eller til og med barnas telefoner. Da han til slutt fikk et besøks- og kontaktforbud mot meg, kunne jeg endelig puste, han kunne ikke nå meg. Dessverre var det langt fra sannheten.

Han fortsatte å forfølge og trakassere meg på nett, sosiale medier, SMS og epost. Om jeg blokkerte ham ett sted, dukket han opp et annet sted. Han skaffet seg nye kontoer eller overvåket meg gjennom felles venner.  Han vet at direkte trusler får konsekvenser, så han fant andre løsninger. Hver dag ringer han for å spørre hvordan jeg har det, eller sender 1 krone i Vipps, for små brudd på besøksforbudet tas ikke på alvor av politiet.

For meg er ikke dette små brudd, for meg er det en konstant påminnelse om min voldelige eksmanns kontroll over livet mitt. Jeg får ikke fred fra den digitale volden. Gjennom teknologien kan han fortsette å kontrollere, skremme og true meg, uansett hvor jeg er.

Jeg blir aldri kvitt overgriperen min, og jeg vil alltid være på vakt.

May er en fiktiv person, men historien hennes er basert på virkelige kvinner og virkelige hendelser.

Da jeg var 23 år, chattet fremmede menn med meg på nett. De fikk se nakenbilder av meg, og noen av dem fikk nummeret mitt. Problemet var at det ikke var meg de snakket med, det var ikke min nakne kropp de så. Den de snakket med var en fremmed person.En fremmed person som hadde stjålet identiteten min.

Alt startet med at Facebook-kontoen min ble hacket. Det var ikke nok å lese mine private meldinger og stjele informasjonen min – denne hackeren skulle stjele kroppen min også. Bildene mine ble photoshoppet inn på nakne kropper og lagt ut med mitt navn på en pornografisk nettside. Det var her personen som utga seg for meg chattet og delte mine personopplysninger med fremmede menn.

Nettsiden fjernet kontoen når jeg sendte dem en e-post med en kopi av ID-en min, men etter en stund oppdaget jeg at en ny konto var opprettet – ikke med mitt navn – men med mine bilder. Jeg følte meg skitten. Det var mentalt utmattende. Jeg fikk ikke sove, og jeg klarte ikke å fokusere på studiene mine lenger.

Når man opplever noe slikt som dette, mister man tilliten til verden rundt seg. For du begynner å sette spørsmålstegn ved alt og mistenke de rundt deg. Det hjelper heller ikke at når folk hører om saken, velger flere å skylde på meg for å ha postet bildene ogfor å ha vært en del av den digitale verden.

Det siste håpet du har er at politiet skal avsløre overgriperens identitet og at du skal få noe rettferdighet. Slik ble det ikke for meg, dessverre. Den rettslige prosedyren var for lang og ressurskrevende, noe jeg ikke hadde råd til den gangen. Med tiden lærte jeg meg å ignorere det, bry meg mindre om kommentarene. Men man tør ikke være seg selv igjen. Ikke på nettet, ikke før det skjer en forandring.

This story was originally published by UNFPA, the United Nations sexual and reproductive health agency, as part of their Virtual Is Real campaign. To learn more about UNFPA’s efforts to combat online violence, visit unfpa.org/bodyright

I februar 2023 endret livet til Twitch-streamer Blair, best kjent som QTcinderella, seg på et øyeblikk. Twitch-kollegaen Brandon Erwing, kjent som Atrioc, samlet sine 318 000 følgere for en tilsynelatende uskyldig direktesending som skulle ende med å ødelegge Blairs og mange, mange andre kvinners liv.

Sendingen tok en uventet vending da Brandon ved et uhell åpnet nettleseren sin. Plutselig fikk seerne et innblikk i hans personlige interesser. På skjermen var det en nettside fylt til randen med deepfake-filmer – filmer av unge kvinner han kjente. Blant dem var Blair, som ikke bare var en kollega, men også kjæresten til bestevennen og en god venninne.

Før Blair fikk vite hva som hadde skjedd, ble innboksen hennes fylt med tusenvis av klipp og bilder som viste henne gjøre ting hun aldri hadde gjort, eller delt. Ansiktet i filmen var hennes, kroppen så ut som hennes, men det var ikke henne. For Blair, som lever med en fortid preget av misbruk, var dette knusende. Skammen bølget over henne, og hun følte seg igjen som den sårbare jenta fra fortiden.

Nesten et år senere har Blair fått nettsiden stengt ned og satt søkelyset på deepfakes. Men overgrepet lever videre. Uansett hvor mange ganger filmene blir slettet og nye nettsider stengt, blir de delt på nytt. Filmene vil alltid være en del av Blairs liv; en konstant påminnelse om et overgrep som aldri vil forsvinne.

Ansiktet i filmen var hennes, kroppen så ut som hennes, men det var ikke henne.

Jeg, Manuela, er en journalist fra Colombia som har viet livet mitt til å avdekke menneskerettighetsbrudd og korrupsjon i landet mitt. Etter å ha rapportert om en kontroversiell sak som involverte høytstående offentlige tjenestemenn, ble jeg hovedmålet for en digital svertekampanje.

Dagen etter at saken var publisert, våknet jeg til en flom av trusler og hatmeldinger på sosiale medier og i innboksen min. Helt ukjente personer delte fabrikkerte historier om meg og påsto at jeg var partisk og korrupt, noe som satte spørsmålstegn ved min profesjonalitet og journalistiske integritet.

Målet med dette digitale angrepet var å kneble meg og skremme meg til taushet, men jeg var fast bestemt på å ikke la det skje. Jeg samlet alt som kunne være bevis for truslene og trakasseringen jeg var utsatt for, og kontaktet lokale myndigheter og menneskerettighetsorganisasjoner for støtte.

Tross motstanden og frykten for min egen sikkerhet, fortsatte jeg å rapportere om menneskerettighetsbrudd i Colombia. Kampen mot digital vold ble også en del av kampen for sannhet, demokrati og ytringsfrihet. Min historie er ikke unik, men den er et vitnesbyrd om hvordan kvinner over hele verden trues, stilnes og knebles – også på digitale plattformer.

Manuela er anonymisert. 

Jeg har alltid vært stolt av å bo i en liten by. Det er noe trygt og godt med at alle kjenner alle, at man hilser på hverandre i butikken, at man vet hvor folk jobber og hva de driver med. Dette var en av grunnene til at jeg tidlig involverte meg i lokalpolitikken.

Dessverre var det gjennom politikken jeg lærte at det finnes en annen side ved livet i en småby. Det begynte med netthets, og jeg var først og fremst fascinert. Ting som ble skrevet var så utrolige at det ikke føltes som om det handlet om meg. Alt fra at jeg ble kalt hjernevasket, sammenlignet med Hitlerjugend og ei hore. Det er ganske enkelt å distansere seg fra slike kommentarer når de dukker opp i et kommentarfelt og det er såpass vilt.

Men etter at det hadde vart i flere dager og folk begynte å sende meg e-post og meldinger direkte til meg på Facebook, begynte det å bli veldig ubehagelig og skummelt. Nå var det ikke lenger en trygghet å bo i en liten by. For selv om de var anonyme, så var det menneskene i min omgangskrets som sendte meldingene. På et tidspunkt følte jeg at jeg var i fysisk fare fra meningsmotstandere, og det endret alt. Det å se det ekstreme sinnet rettet mot meg og min mening, var skremmende.

Som politiker vet man litt hva man kan forvente, men mye av det jeg mottok var langt over grensen. Det var flere av de verste trollene som skrev ting om 22 juli og et ønske om at jeg hadde blitt drept under terrorangrepet. Dette var igjen en så vanvittig ting å si, at jeg klarte å distansere meg noe fra det. Men det gikk inn på folk rundt meg.

Det var det som knakk meg. Det å se hvordan hetsen jeg opplevde påvirket familie, venner og andre ungdomspolitikere var det som virkelig gikk inn på meg. Jeg ville ikke at mitt politiske engasjement skulle bidra til stress for mine nærmeste. Jeg innså også at det å ha fred og ro var viktigere en mine politiske ambisjoner, og jeg har ikke angret etter at jeg sluttet.